Harald Hirsti

Pappa var en Bonakasgutt. Født, oppvokst og levd som en Bonakasgutt. Vi bruker gutt med vilje fordi pappa igjennom hele livet beholdt noe barnslig ved seg. Pappa var veldig glad i hjemkommunen sin og dets virke. Med reindriften, det samiske, jordbruket og laksen. For pappa var familie viktig. Han hadde en relasjon til så veldig mange mennesker. Han var nabo og venn, lærer og kollega, bror og onkel, blant annet. Men for oss var han pappa og bestefar. Pappa var mye bortreist mens vi vokste opp. Men når han var hjemme så hadde han alltid tid til oss. Når han hadde vært på reise så vanket det alltid reisegave til dem der hjemme. Men fantasien på det området var ikke all verden. Tror ikke det var noen i bygda som hadde flere nattdrakter og nattkjoler enn det vi hadde. Pappa var utrolig rettferdig, snill, tålmodig og hjelpsom. Han hadde et veldig rolig vesen. Våre venner følte seg alltid velkommen hjemme hos oss. Pappa ønsket seg egentlig et fotballag av gutter. Men ga seg etter to jenter. Han forgudet sine barnebarn, men Jan Ruben hadde fra fødselen av en litt ekstra spesiell plass hos pappa og tok nok litt plassen for guttene han ønsket seg. Pappa likte en god diskusjon og hadde alltid en replikk på lager. Da jeg og Anne var unge voksne hadde pappa en samtale med en venn. Denne vennen var veldig stolt av sin svigersønn som hadde fått seg en så bra jobb. Vi hadde begge på den tiden samboere. Da kom det fra pappa- "Det er vel ingenting. Jeg må bruke gardintrapp for å banke begge mine" Vi var veldig imponert over pappa sin evne til å holde seg oppdatert på alt rundt seg. Også utviklingen av teknologien. Pappa spurte alltid om sine nieser og nevøer og deres familier. Vi kunne jo stadig dele nytt som vi plukket opp på sosiale medier. Så da mente pappa at facebook, det måtte han ha. Men nå var han blitt så gammel at det var ikke alltid det tekniske var like enkelt å navigere i som det var før. Vi brukte lang tid på å overbevise han om at han trengte ikke facebook. Pappa tok ikke alderdommen bare lett. Det var en stor sorg for han at han har måttet gravlegge så mange venner og familie. Han var og til tider veldig frustrert over at hodet og kropp ikke fungerte helt som før. VI er veldig takknemlige for at vi fikk ha pappa så lenge med oss. En ekstra takk til Jan Ruben og hans Hilja som gjorde det mulig for pappa å bo hjemme så lenge som han gjorde. Og som på alle måter har stilt opp og ordnet det meste for pappa. Kjære pappa. Tusen takk for alt du var for oss. Hvil i fred. Anne og Pirjo