Kjære onkel Ivar, tusen takk for alle gode minner! Det var alltid så hyggelig og morsomt å være på besøk hos deg! Kommer alltid å minnes din kreativitet, varme, humor og de spennende historiene du fortalte. Masse klemmer fra oss
Ráhkis eahki ja sivjjot ! Kjære onkel og svoger !
Moai Pierain válde oasi din morrašis. Piera og jeg tar del i deres sorg.
Ja go visot lea meattá. Ii šat mihkkege. Ii šat mihkkege, ja dat gullo.
Og når alt er forbi, høres ingenting lenger. Ingenting. Og det høres.» (Nils Aslak Valkeapää)
Kjære bestefar. Med stor takknemlighet ser jeg tilbake på en barndom med deg som nærmeste nabo. Takk for spennende historier, fjellturer og alle andre fine og morsomme stunder vi har hatt sammen.
Vår eventyrlige onkel-Ivar, så fantasifull og full av spennende minner fra et rikt liv. Det var alltid så artig og fint å komme til deg, jeg og småjentene minnes deg med store smil om munnen og du savnes.
Takk for gode samtaler i Lavonjarg, Ivar, bl.a. om fangstlivet ditt i Sørishavet. Ellers har jeg igjen bladd i Tana-årboka 2017, og sett på dine historiske epistler. Har blitt påminnet om anstrengelsene fra min bestefar H. A. Henriksen for å forsone samisk og norsk kultur, og verdsette hver av dem.
Er også takknemlig for at du ga min søster Arnhild et godt sosialt rom en periode av hennes liv.
Min kone Teresa Rehbinder hilser.
Kjæreste pappaen vår! Du ville så gjerne leve videre for å være til for ungan dine, som du sa. Du var alvorlig syk den siste måneden, det var mange nedturer og oppturer; du var optimist til det siste! En sånn livsvilje, en sånn optimisme og en sånn positiv holdning er misunnelsesverdig! Familien var det viktigste for deg; du var like glade i alle barn, barnebarn og oldebarn, og også i alle onkelbarna. Du ville at hele flokken din skulle være venner og like glade ihverandre som du var i oss! Hvil under stjerner pappaen vår. Lyset på bildet tente jeg for deg i en kirke i Jerevan den dagen du reiste fra oss
Da var det slutt, pappa, men du ga deg ikke lett. Det gjorde du aldri.
Da jeg var sammen med deg i påska, og du lå i senga og hvilte deg, så jeg at panna di var helt rynkefri. Det var neppe på grunn av dyre kremer, og heller ikke fordi du levde et bekymringsfritt liv.
Livet er ikke for pyser, og det var du aldri. Du sto i det, enten det var å være alenefar for fem unger mellom 6 og 14, eller det å miste din eneste sønn altfor tidlig.
Livet er mye mer enn bare sorger og bekymringer, og du var uendelig stolt av flokken din. Fem unger, elleve barnebarn og ni oldebarn.
Det er kanskje grunnen til den rynkefrie panna, at det viktigste i livet for deg var gledene og kjærligheten du følte for oss alle.
Vi er evig takknemlig, pappa.